Minna Aslama og Johanna Jääsaari :Kvinnelige Seere og Kjønnsrollevisning på TV
Finsk Kringkasting, Forskningen, Helsingfors.
0 Oppsummering
I dagens kommersielle media-verden må kringkastere, både ledelse og programskapere, i økende grad ta hensyn til seernes ønsker. Nåværende standard kvantitative forholdsregler for TV-seere oppgir hva kvinner vanligvis ser på, men forklarer og undersøker ikke hva kvinner ville foretrekke å se (og høre), hvis de kunne velge. Nåværende forskning gir ikke mange tips om alternativt programarbeid som kunne resultere i programmer med appell til et større kvinnelig publikum.
Undersøkelsen som beskrives her forklarer mønstrene for kjønnsrollevisning på finsk TV, som tilsvarer dem ellers i Europa. Den viser at finske kvinners erfaring med dagens media er at de hovedsaklig er mannsorientert og tilbyr få muligheter for identifisering. Kvinnelige seere er klar over skjevheten, men forstår at enkle løsninger på problemet kunne bli svært lite tilfredsstillende. De avviser ikke tanken på programmer laget spesielt for kvinner, dels fordi de vet at visse emner anses for å passe for kvinner. De ønsker en slags integrert fremgangsmåte, men dette betyr ikke at de ikke tror at kvinnelige seere behøver “spsialbehandling“.
For disse kvinnene ser det ut til at begrepet '“kvinneprogrammer“ er basert på et inntrykk av at slike er for “alle kvinner“. Det er jo overmåte snevert. På den annen side finner man et element av harme blant kvinnelige seere over idéen om at kvinner utgjør én énsartet gruppe som adskiller seg fra menn og over at individuelle forskjeller på kvinner overses. Seere reagerer temmelig sterkt på det de oppfatter som nye stereotyper : enten en superkvinne (et bilde som ingen av de diskuterende tror på) eller en relativt passiv ordinær kvinne som for det meste lever etter retningslinjer som “hennes“ mann har nedlagt, tilsvarende et tradisjonelt romantisk ekteskapsideal. Det er svært liten variasjon eller “realisme“.
Programgenren har intet å si. Kvinner velger spesielle programmer som virker tiltrekkende på dem på grunn av innhold, stil og presentasjon, der de finner forbindelseslinjer til sitt eget daglige liv. For tiden er slike programmer hovedsakelig fiksjon eller underholdning. Dette skyldes at programpolitikken vesentlig utarbeides på basis av generelle seerundersøkelser og tar for gitt den underliggende tradisjonelle kjønnsrolleoppdeling pr. genre. Kvinner blir tilbudt “feminine“ programmer, og det er en av grunnene til at de pleier å se på disse. Imidlertid er det klare tegn på at mange kvinner holder på å gå trett av de stadig “lettere og lettere“ programmer. Her skjelnes ikke mellom allment og kommersielt TV eller mellom forskjellige programtyper.
1 Bakgrunn : Kjønnsroller og seere
Europeisk Syn :
I Europa har debatten om kjønnsrollevisning på TV nettopp begynt. I en periode ble kjønnsrollevisning studert i sammenheng med vold- og sex-programmer og med stereotyper i reklamesnutter. Det var ikke av interesse som eget emne, hverken for media-politikere, journalister eller fjernsynsseerne selv. På grunn av forbindelsen til sex-og-vold-genren og den stereotype reklame, har diskusjonen om fremstillingen av kvinner særlig angått kommersielt TV og har ikke vært oppfattet som noe stort problem for europeisk allmennkringkasting.
Forandring av medialandskapet :
På grunn av den senere tids forandringer i europeiske media gis nå kjønnsrollespørsmålet større oppmerksomhet. Forandringene fører til ny mediapolitikk og nye forskningsområder. De-regulering og ny teknologi har gitt økt antall kanaler som seerne kan velge mellom. Produksjon av programmer for spesielle seergrupper har lenge vært standardpraksis i USA og er blitt et viktig element i kampen for tilværelsen også i europeisk sammenheng.
Den økede konkurranse gir allmennkringkastere mange vanskeligheter. Tidligere var driften garantert for et allmennkringkastingsselskap som tjente offentligheten. I dag står allmenn-radio og -fjernsyn under samme press som de kommersielle selskapene : De må vise at store seertall slår på eller ser på deres programmer. Nå er det tallene som teller, og også kvinner er begynt å telle med som seere.
Vi vet lite :
En nylig undersøkelse om bilder av kvinner i europeiske media som Europakommisjonen tok initiativet til (Kivikuru o.a. 1999), viser at standard kvantitative seertall - selv om de på mange måter er uegnet - er de eneste foreliggende systematiske data om seergrupper, kvinner og menn.
Imidlertid behandlet ikke undersøkelsen på en tilfredsstillende måte spørsmålet om seervalg eller betydningen av kjønnsrollebeskrivelsen i slike valg. Undersøkelsen viste seg derfor å være ubrukelig for formulering av en mediapolitikk til fordel for kvinnelige seere.
Selv om det har vært lite sammenhengende forskning om kjønnsrolleoppdeling av seerne,
viser undersøkelser over hele Europe et temmelig forutsigbart mønster av kjønnsforskjeller i de programmer som kvinner og menn foretrekker. Selv om det ikke er stor forskjell i tid brukt til å se på TV, synes kvinner å foretrekke drama (inkl. serier, såpeoperaer, talk shows og visse komedieprogrammer), mens menn foretrekker sport, actionserier og informasjons-programmer, inkl. nyheter og aktuelt. Disse mønstre bekreftes i mange land, f.eks. i Sverige (Abrahamsson 1990) og England (Livingstone 1994). De gjelder også Finland (Jääsaari & Sarkkinen 1995 & 1998).
5 Opplegg av studiet - Kvinners smak vs. “Kvinneprogrammer“
Bør det tilbys spesielle “Kvinneprogrammer“ på TV ?
Det var bra at pilotprogrammet var annerledes, sett fra en ny vinkel. Det var positivt, men det skapte også mange motstridende følelser.
GUPPE 5
Et godt eksempel
I 1998 lanserte YLE TV2 et nytt opplegg for senaftens programmer spesielt for målgruppen “ung-sinnede kvinner“. Et pilot-program ble produsert for å utprøve opplegget og de ulike innholdssegmenter. Hensikten var å tilby en programtype med temaer som ville appellere særskilt til kvinner, men som også ville interessere mannlige seere og oppmuntre til diskusjoner mellom kjønnene. Programmet skulle kombinere både underholdnings- og “dybde“-elementer - fra musikk til intervjuer til forestillinger. De to verter, kvinne og mann, skulle atskille seg fra vanlig “talk show“-stil og gi smakfulle og humoristiske overganger mellom de forskjellige elementene. Temaet for pilot-programmet var “romantisk kjærlighet“.
Pilotprogrammet ble utprøvet med seks fokusgrupper, tilsammen 45 deltagere med forskjellig utdannelsesnivå, alder og geografisk bakgrunn. Pilotprogrammet ble aldri til noe virkelig program. Det var derfor ikke så viktig å få aktuelle og detaljerte kommentarer fra deltagerne om form og innhold. Det viktige var diskusjonen som oppsto rundt deltagernes forventninger til og tanker om TV-programmer og om “kvinneprogrammer“ i alminnelighet.
Hovedfunnet : Ikke noe eget program
De fleste deltagerne fant at pilotprogrammet inneholdt nye og interessante elementer for kvinner, men stort sett så de på spørsmålet om kvinneprogrammer på samme måte som en tidligere undersøkelse om seernes syn på visning av mennesker i TV-nyhetene og om behovet for spesielle “kvinnenyheter“ (Aslama 1995).
I nyhetsundersøkelsen klarte deltagerne (tre kvinnegrupper og en mannsgrupe) å analysere og kritisere nyhetsbilder og å foreslå alternativer. De var imidlertid énstemmige i sin forkastelse av idéen om særskilte nyheter for kvinner, hovedsakelig fordi de ikke kunne forstå hva slags innhold slike “kvinnenyhter“ skulle ha.
Fokusgruppene i denne undersøkelsen resonnerte på samme måte. Kvinnene hadde intet spesielt ønske om et “eget program“, men tvilte på at deres familier ville være interessert i å se på noe slikt som pilotprogrammet. De lurte på hvilke elementer som kunne tenkes å fenge både menns og kvinners interesse samtidig, slik at de kunne sitte sammen foran skjermen. På den annen side virket ikke idéen om et program skreddersydd for kvinner fremmed for dem, kanskje fordi seere nå er bevisstgjorte og vant til segmentering av programmer, og fordi de har lagt merke til at det allerede finnes endel “kvinneprogrammer“, særlig i underholdning og drama.
3 Tanker om kvinne-portrettering
HVILKE TEMAER VILLE INTERESSERE DEM OM FORHOLDET MELLOM KVINNER OG MENN OG OM DET Å VÆRE KVINNE ?
(.....) Jeg ville synes det var fint å se slike ting som ..... kvinner som er gode venner, som oppmuntrer hverandre og ikke er sjalu på hverandre, for kvinner blir ofte beskyldt for sånt.
(.....) Det måtte være virkelig fint å få se slike ting på TV, slike positive ting. (.....) Det irriterer meg at i forskjellige programmer viser man oss disse superkvinne-typene som har familie og huset i perfekt orden parallelt med en alle tiders yrkeskarriere samt flere unidersitetseksamener bak seg. De gir inntrykk av at det eneste som trenges er evnen til å organisere sitt liv. Men personlig tror jeg ikke slike kvinner eksisterer. Derfor ville jeg gjerne se ..... kanskje noen slike superfenomener kunne være til stede sammen med andre fullstendig annerledes kvinner (.....) Superkvinnene har selvfølgelig et pålitelig støtteapparat rundt seg ..... Men det viser de ikke frem på TV !
Nei, det sier de ikke noe om .....
Men kanskje de ville røpe det, hvis de ble spurt .....
GRUPPE 3
Først tenkte jeg på hva slags struktur “kvinneprogrammer“ kunne ha - at de selvfølgelig kunne være av det slaget som forteller om kvinners forskjellige roller : at en kvinne kan være hustru, mor, yrkesaktiv osv. Men dessverre er det slik at når vi snakker om kvinner og menn, glemmer vi ofte at det er store individuelle forskjeller (.....)
GRUPPE 2
Seerne er klar over det
Under gruppenes diskusjoner om “spesielle kvinne-emner“ og “spørsmål om kvinneroller“ fant vi to ting. Størst vekt ble lagt på kvinners multiroller i det virkelige liv og på at denne virkelighet ikke vises i vanlige TV-programmer. Kritikken ble gjentatt i forskjellige former i samtlige fokusgrupper og også i den finske gruppen som diskuterte kvinne- og manns-portretter i TV-nyhetene (Aslama 1995). Det virket som om seerne var klar over ubalansen mellom sin erfaring i virkeligheten og det de ser på TV. Likevel gir de ikke uttrykk for at de er klar over kjønnsrolle-skjevheten eller kritiserer den før de blir spurt.
Er media gammeldagse ?
Temaet “kvinneprogrammer“ fremkalte litt av en debatt om kvinneportrettering, som man oppfattet som temmelig “tynn“ og til og med gammeldags. Den andre variant om spørsmålet
“sneverhet“ i kjønnsrollefremstilling dreide seg om hvor viktig det er å vise at det er store individuelle forskjeller blant folk. Et syn som ble fremkastet om “gammeldags feminisme“ ble kritisert, nemlig at kvinner danner en énhetlig gruppe som atskiller seg sterkt fra en énhetlig mannsgruppe. Igjen og igjen sa man at dagens kvinneliv har mange fasetter, men at media ikke synes å ville vise dette.
Krav om fler-dimensjonert kvinne-portrettering
Deltagerne var enige om at når media presenterer “kvinnesaker“ eller “en kvinnes historie“,
brukes det vanligvis to arketyper. Det er stereotypisk enten en ganske ung, profesjonell “uredd og vakker“ superkvinne (et bilde som ingen av deltagerne trodde noe på) eller en relativt passiv og tradisjonell kvinne som for det meste lever i henhold til regler bestemt av “hennes“ mann (et bilde som fremstiller et temmelig lettkjøpt og romantisk ideal for mann-kvinne-forhold). Det finnes svært lite variasjon eller “realisme“.
(.....) De er så tradisjonelle og typiske disse rollene for kvinner og menn (= i programmer). Der er det alltid mannen som arbeider, mens de fleste av oss kvinner i dag jo er i arbeid. Vi er ikke avhengige av hva mannen gjør, og vi sitter ikke hele tiden og venter på ham. Jeg synes det måtte være mye morsommere (.....) hvis man kunne vise oss avgjørelser og valg som folk stadig må gjøre i livet (.....). Kvinner kunne ha det travelt og masse ugjort. Programmene kunne oppmuntre kvinner til å foreta seg noe morsomt.
GRUPPE 1
4 Har programtypen noe å si ?
(.....) Det ville være fint om begge syn - både mannens og kvinnens - kunne komme frem når kjønnsrollemønstre blir diskutert ..... Da ville vi konkret få vist konkret at kvinner og menn tenker forskjellige når de snakker om samme spørsmål. Det er blitt sagt før, men jeg kan ofte nesten ikke tro det : “Hvordan kan han tenke på den måten, når jeg synes saken er selvinnlysende“ (.....) Jeg tror jeg ville like å se fremstilt hvordan kvinnens stilling er i et forhold, og også se kvinnens rolle i samfunnet ..... men det måtte gjøre på en realistisk måte. Ja, det kunne jo være med enkelte lettere elementer i programmet også .....
GRUPPE 2
Men så begynner diskusjonen om man tenker på den eller den måten. Særlig viktig ville det være at programlederen var en slik person som får deltakerne til å tenke på det de sier og ikke bare på hva eller hvem de er ..... På en måte liker jeg å lytte til forskjellige personers synspunkter.
GRUPPE 6
Saklige programmer som viser alternativene
Man skal være klar over at for fokusgruppene i denne undersøkelsen var diskusjonstemaene gitt på forhånd i og med pilotprogrammet. Det inneholdt flere elementer, men var snarere av typen underholdning enn “saklig“ opplysning. Derfor snakket deltagerne særlig om drama, underholdning og “lettere“ opplysningsprogrammer som til sine “dramatiske fortellinger“ ofte bruker stereotype konstruksjoner. Forskning har altså vist at kvinner finner underholdning, drama og talk shows spesielt interessant men at de likevel krever en mer variert kjønnsrolleportrettering innenfor disse genre. Derfor utgjør disse programtyper det mest selvfølgelige forum for å vise alternativene. På kommersiell TV kan man allerede se tendensen til å vise en “alternativ kjønnsrolleportrettering“ i drama, talk shows og 'sitcoms' (sammen-sitting), sannsynligvis fordi produsentene er blitt oppmerksom på at slikt virkelig interesserer seerne. Men disse “portrettene“ har en tendens til å følge med “hovedstrømmmen av stereotype alternativer“, på grunn av tradisjonene innen genren som ofte er avhengige av “karikaturer“. En deltager (som er sitert ovenfor) bemerket at hvis “kvinnesaker“ eller “kvinneforhold“ virkelig skulle gis alternativ fremstilling, ville mange kvinner foretrekke å få slikt i en mer “saklig“ ramme. Det kan være grunnen til at rent saksorienterte og terapiaktige talk shows ofte foretrekkes av kvinner (se f.eks. Almana 1999) - i motsetning til talk shows som kombinerer elementer fra underholdning og snakk.
Genre-hierarkier faller sammen
Det har eksistert et konvensjonelt “verdi-hierarki“ mellom harde og myke programmer, eller mellom menns og kvinners favorittprogrammer, men mye tyder på at dette hierarki er ved å falle sammen. Finsk forskning fra begynnelsen av 1990-årene viser at når seere snakker om programmer de liker, blir den “maskuline“ genre høyere verdsatt enn den “feminine“ (se f.eks. Alasuutari 1991). Men i fokusgruppene kom det så å si ikke frem noen slik verdivurdering. Det kan skyldes at alle deltagerne var kvinner. Det ble tydelig nevnt under dikusjonene hvilke programtyper og hvilken journalistisk stil som var best likt, og dette berodde alltid på den enkeltes individuelle interesser og livsstil. Mange seere har en meget bred interesseflate innen individuelle programmer (heller enn program-typer). Det samme fremgår av en nylig YLE-undersøkelse av seerpreferanser : Kvinner med utdannelse og yrkesbakgrunn, i samme aldersgruppe som deltagerne i fokusgruppen, velger programmer som gleder og tilfredsstiller dem uansett genre.
Det er ikke genren som betyr noe, men kvalitet og identifikasjon
En hovediakttagelse av fokusgruppene viser at genren som sådan ikke betyr noe. Kvinner ser de spesifike programmer som tiltrekker dem med hensyn til innhold, stil og fremgangsmåte, og der de finner forbindelseslinjer til sin egen virkelighet, og som de meget konkret passer inn i sine hverdagslige liv. For tiden ser det ut til at slike programmer for det meste er fiksjon og underholdning.
Jeg synes pilotprogrammet var positivt, for ellers får vi bare se disse amerikanske underholdningsseriene på TV, og det er alt sammen mer eller mindre samme ulla, altså i amerikansk stil, både serier og filmer. Her har man da i det minste prøvd noe annet. (.....)
Jeg synes absolutt at det bør komme alternativer til det som stadig tilbys.
..... Jeg er lut lei fjernsynet, for det finnes ikke noe annet enn amerikanske såpeoperaer og amerikanske filmer, og så kommer nyhetene og aktuelt presentert på amerikansk vis.
GRUPPE 5
Utfordring for allmennkringkasterne
Denne vurdering kan ses som en utfordring til allmennkringkasterne : På hvilken måte bør de henvende seg til en variert målgruppe av kvinnelige seere slik at den atskiller seg fra den kommersielle ? Basert på fokusgruppene og de andre undersøkelser beskrevet her, ville den beste og smarteste løsning sannsynligvis ikke være å dilte etter kommersiell TV. Seerne blir mer og mer “media-kyndige“ og velger kanal etter personlige preferanser. Hvis det fantes seriøst lagede og vel gjennomtenkte alternativer, planlagt etter omhyggelig forskning og testing, finnes det ingen grunn til at kvinner (eller segmeter av kvinnelige seere) ikke kan være målgruppe for f.eks. visse typer opplysningsprogrammer. Den nåværende relativt ensrettede programpolitikk har gjort seerne sultne på alternativer.
5 Overlevelsesleker ? Forslag til “kvinnespørsmål“
HVA SLAGS EMNER BURDE ET KVINNEPROGRAM INNEHOLDE ? HVIS DETTE PILOTPROGRAMMET SKULLE BLI TIL EN TV-SERIE OG HVIS EMNET FOR SERIEN VAR “ROMANTISK KJÆRLIGHET“, HVILKE TEMAER VILLE DE GJERNE SE I FREMTIDEN ?
Det er ikke nødvendigvis enhver kvinnes drøm å gifte seg og ha en mann ..... Jeg vil gjerne høre om enslige kvinner og deres arbeid eller ganske enkelt om hvordan en kvinne kan kombinere husarbeid med yrke og andre deler av livet - slike ting.
Programfolkene må avstå fra å presse alle kvinner inn i samme form - heller prøve å vise “regnbuen“ - hvordan dagens kvinne kan leve sitt liv. Man bør avstå fra den slags skildringer. Nå er det så mange måter. Det ville være interessant.
GRUPPE 3
Hjelp til å overleve !
Flere deltagere nevnte at de gjerne ville at media kunne presentere “overlevelses-historier“ om kvinner, eller om folk flest, som lever i stadig kamp mellom de mange roller og forpliktelser som er pålagt dem i dagens samfunn. Idéen var at TV-programmene kunne bli et forum ikke bare for informasjon om “alternativer“, men også bevisst kunne vise folks hverdagsliv som en hjelp for seerne i deres forskjellige livssituasjoner. Pilotprogrammets tema var “romantisk kjærlighet“, og dette ble derfor brukt som eksempel av flere av deltagerne under vurderingen av alternative fremstillingsmåter på TV. Følgende diskusjon er en illustrasjon :
(.....) Det sies at halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse ..... Jeg er sikker på at alle kjenner en (en fraskilt, - fra en sekvens i pilotprogrammet) med liknende erfaringer. Skilsmissehistorir er favorittemnet i damemagasiner og sånt. Men jeg lurer på hvorfor de bestandig snakker om skilsmisser, siden jo den andre halvparten av ekteskapene må være vellykkede (.....)
Ja, de burdre vise “Hvordan vi kom over krisen“ i stedet for alltid “Vi vokste fra hverandre, barna ble hos meg, så nå er jeg enslig mor i krise“ osv. Det skulle være mere om “Vårt forhold fungerer, selv om vi har vært gjennom veldig mye“.
Jeg tenkte akkurat det samme - særlig nå med alle disse historene til Bill Clinton - Det er få programmer som forteller om gode ekteskap. Det burde være andre fortellinger, så vi ikke bare hører om menn og kvinner som bedrar sine partnere. Det er da også gode forhold og andre ting i livet. Slikt ville skape positive bilder av ekteskap og menneskelige forhold.
Ja, akkurat som når vi snakker om vold på TV, at den er årsaken til all volden i samfunnet. Det er det samme her nå, hvis vi bare snakker om kriser, så oppdager vi dem straks i våre egne liv : Det er jo krise hos oss også, så vi må skilles !
Slik kunne vi få nye idéer og nye synspunkter. Ved å se folk som har overvunnet sine kriser, ville man oppdage at de egne forhold likevel ikke går mot slutten. Man kunne finne hjelp ved å se andres erfaringer (.....)
Overlevelsesleker ville være et godt tema.
Gruppe 3
Blanding av opplysning og underholdning
Fokusgruppene nevnte at i tillegg til “overlevelsesleker“ om menneskelige forhold de være interessert i “forskjellige kvinner“ - enslige kvinner og kvinner som lever i forhold, kvinner i forskjellige aldre - som kunne gi sine perspektiver og fremme en bedre forståelse av de forskjellige faser i en kvinnes liv. Et annet spennende tema som ble nevnet var kvinner og livet hos forskjellige etniske kulturer. Interssant nok nevnte ingen behovet for mer drama eller underholdning særskilt for kvinner ! Man forventet at disse temaer skulle presenteres på en saklig måte, men likevel ikke “for alvorlig“.